Arbeidsmekanismene inkluderer heisemekanismen, bevegelsesmekanismen, løftemekanismen og svingmekanismen; disse er samlet referert til som de "fire hovedmekanismene" til en kran.
'Heisemekanismen' er mekanismen som brukes for å oppnå vertikal løfting av materialer. Det er en uunnværlig komponent i enhver kran og utgjør følgelig den mest kritiske og grunnleggende mekanismen til maskinen.
"Reisemekanismen" er mekanismen som letter den horisontale transporten av materialer gjennom bevegelse av enten selve kranen eller vognen. Den er kategorisert i sporløse og skinne-monterte typer; Videre, basert på deres drivmetoder, er de klassifisert i selvgående- og slepede typer.
'Luffemekanismen' er en arbeidsmekanisme som er unik for svingkraner. Den fungerer ved å endre lengden og/eller høydevinkelen til jibben (bommen) for å justere kranens arbeidsradius.
'Svingmekanismen' gjør det mulig for jibben å rotere rundt kranens vertikale akse, og forenkler dermed bevegelsen av materialer innenfor en sirkulær romlig konvolutt. Kraner oppnår målet om å transportere materialer enten gjennom uavhengig drift av en enkelt mekanisme eller gjennom koordinert drift av flere mekanismer.
Drive-enheter
Drive-enheter er de kraftgenererende-enhetene som brukes til å aktivere arbeidsmekanismene. Vanlige drivenheter inkluderer elektriske stasjoner, forbrenningsmotorer og manuelle stasjoner. Elektrisitet er en ren og økonomisk energikilde; følgelig representerer elektriske drivsystemer den dominerende drivtypen for moderne kraner. Nesten alle skinne-monterte kraner, taljer og heiser-så vel som annet løfteutstyr som opererer innenfor et begrenset område-bruker elektriske stasjoner. Omvendt bruker mobile kraner som er i stand til å reise over lange avstander (som lastebilkraner og beltekraner) vanligvis forbrenningsmotorer. Manuelle drivenheter er egnet for små, lette løfteutstyr; de fungerer også som hjelpe- eller reservestrømkilder for visse maskineri, eller som midlertidig strøm i nødstilfeller eller ulykker.
Last inn-håndteringsenheter
Last-håndteringsenheter er komponentene som etablerer en fysisk forbindelse mellom materialet og kranen-enten gjennom heising, griping, suging, fastklemming, støtte eller andre midler-for å lette løfting og transport av materialet. Den spesifikke typen last-håndteringsenhet som brukes, avhenger av kategorien, den fysiske formen og volumet til materialet som løftes. For eksempel bruker pakkede eller diskrete gjenstander typisk kroker eller løfteringer; bulkmaterialer (som korn eller malm) bruker vanligvis gripere eller trakter; og flytende materialer håndteres ved hjelp av beholdere, tanker eller lignende beholdere. Det finnes også spesialiserte løfteutstyr designet for spesifikke materialer-som overliggende monorail-spredebjelker for håndtering av langstrakte gjenstander, elektromagnetiske chucker for løfting av ferromagnetiske materialer, roterende kroker som er spesielt brukt i metallurgiske sektorer, samt material-håndteringsutstyr som skruelossere og skuffeavlastere og spesialskuttelastere{{9}. Valget av en passende{11}}materialhåndteringsenhet kan redusere den fysiske anstrengelsen som kreves av operatørene betydelig og forbedre driftseffektiviteten betydelig. Å forhindre utilsiktet fall av last-og dermed sikre både personellets sikkerhet og integriteten til de løftede gjenstandene-utgjør det grunnleggende sikkerhetskravet for alle slike materielle{15}}håndteringsenheter.
Metallstruktur
En krans metallstruktur er et stålrammeverk konstruert med valsede metallprofiler (som vinkelstål, kanalstål, I-bjelker og stålrør) og stålplater som primære komponenter. Disse komponentene er koblet sammen-vanligvis gjennom sveising, nagling eller bolting-i henhold til spesifikke strukturelle designregler for å støtte både kranens egen egenvekt og dens operative nyttelast. Vekten av metallkonstruksjonen utgjør vanligvis omtrent 40 % til 70 % av kranens totale vekt-et tall som kan stige til så høyt som 90 % i tunge-kraner-mens produksjonskostnadene representerer over 30 % av kranens totale produksjonskostnader. Basert på konstruksjonen kan metallstrukturer grovt kategoriseres i to typer: solide-vevstrukturer (fremstilt av stålplater, også kjent som boks-bjelkestrukturer) og gitterstrukturer (vanligvis laget av valsede profiler, ofte sett i gitterbommer og gittersøyler). Disse utgjør de grunnleggende -lastbærende elementene i kranens metallrammeverk. Disse primære -lastbærende elementene inkluderer søyler (aksiale-lastelementer), bjelker (bøyeelementer) og bommer (elementer som er utsatt for kombinert kompresjon og bøying); ulike kombinasjoner av disse elementene gir opphav til kraner med ulike funksjonelle egenskaper. De operasjonelle egenskapene til en krans metallstruktur er definert av kompleks spenningsfordeling, betydelig egenvekt, høyt materialforbruk og iboende strukturell mobilitet.
Kontrollsystem
Kontrollsystemet benytter elektriske og hydrauliske undersystemer for å styre bevegelsen av kranens individuelle mekanismer og maskinen som helhet, og letter derved ulike løfteoperasjoner. Dette kontroll- og kommandosystemet omfatter en rekke kontrollere, skjermgrensesnitt, tilhørende komponenter og elektriske kretser, og fungerer som det primære grensesnittet for menneskelig-maskininteraksjon. Følgelig er prinsippene og kravene til sikkerhetsergonomi mest håndgripelig nedfelt i dette systemet. Driftsstatusen og integriteten til dette systemet bestemmer direkte kvaliteten, effektiviteten og sikkerheten til hele løfteoperasjonen.
En viktig forskjell som skiller kraner fra andre generelle-maskineri er kombinasjonen av en massiv, mobil metallstruktur og koordinert drift av flere uavhengige mekaniske undersystemer. Egenskaper som periodisk syklisk drift, variable løftelaster, inkonsekvente bevegelsessykluser på tvers av forskjellige mekanismer, asynkron lasting av komponenter og samarbeidsoperasjoner som involverer flere personell forsterker den operasjonelle kompleksiteten til kraner ytterligere. Disse faktorene gir opphav til en rekke sikkerhetsfarer, utvider omfanget av potensiell fare, skaper flere ulykkesutsatte punkter- og har potensiale for alvorlige konsekvenser; følgelig er kransikkerhet av største betydning.